Eksplosiv hovedrolle med søvnig manus

28.10.2013 - 11:52 - kommentarer (0)

«Sprengeren» er en svensk thriller som holder spenningen gående i hele 123 minutter, men den kan dra deg litt for ofte tilbake til skolebenken med vanskelig og kjedelig journalistikksnakk.

Vi møter Annika Bengtzon, en viljesterk og rappkjefta journalist som akkurat har blitt ansatt som kriminalsjef i bladet «Kveldspressen». Med motgang fra kollegaer og et privatliv som er på randen til å bli overkjørt av Annikas engasjement for jobben, følger vi henne når hun står ovenfor sin største utfordring som journalist hittil.

Arbeidsdagene for de ansatte på «Kveldspressen» når nye høyder når Victoriastadion blir bombet i filler av en ukjent sprenger, og det blir snart oppdaget et lik i ruinene. Liket viser seg å være den ansvarlige for De Olympiske Leker, Christina Furhage, og OL-drømmen til Sverige ligger i ruiner.

I denne filmen får vi vite om Annika vil klare å beholde både jobben og familien, og hvilke andre mysterier lurer seg bak julestemningen i Stockholm?

Sov godt

Denne filmen er god i de fleste scener, men det kan være en god idé å få nok søvn natten før du skal se «Sprengeren». For mange minutter på møterommet på «Kveldspressen» gjør at det blir vanskelig å holde øyelokkene åpne til tider, og det at de rett og slett har for realistisk manus på enkelte scener gjør at dette virker mer som en dokumentar enn en spillefilm.

Mørke og nære bilder gjør seg godt på filmer som denne, men det er også noe som kan være irriterende hvis du ikke ser den med gardinene trukket for.



Måpende spenning

Filmen skal derimot få skryt for at den er fylt med eksplosiv spenning, som vil gjøre deg både overrasket, provosert, trist og spent, og Annikas kollegaer vil nok gjøre at du skulle ønske du kunne skyte en knyttneve gjennom kinolerretet av irritasjon.

Det som virkelig får denne filmen til å skinne er dens evne til å overraske. Den vil ofte ta pusten fra deg, og du vil antagelig sitte med munnen på vidt gap et par ganger i løpet av de 123 minuttene.

Mangler dybde

Jeg sliter i midlertidig med å forstå Annikas driv i jobben, og det faktum at hun er villig til å ofre familielivet for den. Det hadde gitt filmen en bedre dybde hvis familien hadde fått mere tid på lerretet, og slutten ville også gått mer inn på deg hvis vi hadde blitt bedre kjent med vår hovedrolle og hennes privatliv.

Feier gulvet med de andre

Helena Bergström, som har rollen som Annika, spiller godt og troverdig, og det samme gjør hennes mann og to barn. At Bergström klarer å gi karakteren en personlighet som vi både heier på og forakter, gjør henne som skapt for rollen. Resten av skuespillerprestasjonene er gode på å skape irriterende roller som gir Annika motgang, men holder ikke mål når det virkelig tar seg opp på spenningsfronten. Det holdes oppe på de mest kjedelige epokene bak et skrivebord på «Kveldspressen», men når spenningen står på som verst er det hovedrollen Annika, som feier gulvet med de andre.

Regissør Colin Nutley, som er gift med hovedrollen, gjorde et godt valg med å sette kona i spissen.

Dette er filmen for deg med god tid og et våkent sinn. Du vil ikke bli skuffet hvis du er glad i mysterier med en overraskende vending, og har sansen for en sterk, kvinnelig hovedrolle.

THE IRON GIANT

15.10.2013 - 00:19 - kommentarer (2)

Dette var en av mine absolutt favoritter som liten jente, og det er den fortsatt. Jeg er ikke den største fanen av animsjonsfilmer osv. men denne treffer meg midt i hjerterota hver gang. Så her skal dere få anmeldelsen av The Iron Giant (Gutten og Jernkjempen) fra 1999, regissert av Brad Bird.

Vår historie holder til i den lille byen Rockwell i 1975, men starter i verdensrommet. Et merkelig form for fremmedlegeme styrter ned mot jorden og lander i havet, der en stakkars fiskermann overlever en kraftig storm og forteller at midt i alt kaoset så han en stor jernkjempe.
Vi blir så kjent med en ung gutt ved navn Hogarth Hughes (stemme av Eli Marienthal), som bor alene med sin mor Annie Hughes (stemme av Jennifer Anistons). Han er en livlig gutt som liker å ta med seg (ville) kjæledyr hjem, og er som gutter flest, men han er også den eneste som tror på fiskerens historie, og er fast bestemt på å komme til bunns i dette.

En kveld jobber Annie kveldsvakt og Hogarth blir sittende hjemme alene. Noen lyder utenfra vekker eventyrlysten hans i håp om at det kanskje er det fiskeren pratet om. Han begir seg ut i skogen for å dra på oppdagelsesferd, og der får han seg en bokstavelig talt stor overraskelse. Den store overraskelsen viser seg å være en jernkjempe fra rommet som elsker å spise metall. Men ryktene går fort i Rockwell, og snart får regjeringen ferten i historien og er på jakt etter jernkjempen og ønsker å bruke han som atomvåpen.

Vi får snart vite at jernkjempen ikke bare er en fantastisk lekekamerat for Hogarth, men også (dessverre) et dødelig våpen. Dette gjør at den store hemmeligheten blir vanskeligere å holde skjult fra regjeringen og den lille byen. Det er ikke lenger bare Hogarth som står i fare for å miste sin nye bestevenn, men den tidligere så rolige byen Rockwell's trygghet vakler når en statlig agent oppdager jernkjempen og overtaler forsvaret til å ødelegge han.

Denne filmen er ikke bare fantastisk animert, med godt stemmeskuespill og med søt humor, den har også en uimotståelig sjarm for både store og små. Hogarth er en livlig og morsom hovedrolle, og du kan ikke la vær å bli forelsket i jernkjempens klumsete og varme kjærlighet for alt som lever på jorden. Filmen holder spenningen oppe hele veien og setter ingen stopper for vakre, morsomme og actionfylte filmøyeblikk. Det at den er snart 15 år gammel, gjør at jeg vil tørre å kalle den en klassiker.

Filmen er basert på boken The Iron Man, som gjør en god jobb i å lære små barn om livet, krig, heltemot og døden. Jeg vil også sitere et spørsmål som ble stilt i anmeldelsen av filmen på Filmweb.no; "Hva ville skje hvis et våpen hadde sjel og valgte å ikke være et våpen?" For det er nettopp dette denne filmen og boken vil lære det yngre publikummet, selv om jeg må innrømme at jeg tar til tårer og blir like rørt selv som 16-åring hver gang jeg setter på denne filmen.



Vi får assosiasjoner til Superman, som denne gjernkjempen så gjerne vil være for Hogarth og byen. Jeg vil ikke røpe slutten, men jeg kan love deg at den ikke er lett å svelge, men det vil fortsatt være en film du vil se igjen, og igjen. Jeg kommer nok til å dra frem denne filmen til mine barn, ettersom jeg vil tørre å påstå at (for meg) er dette den beste superheltfilmen du kan få.

Dette ble kanskje en litt forvirrende anmeldelse, men alt i alt handler filmen om et vakkert vennskap som ikke kommer til å gå i min glemmebok, noen gang.



NAVNET DITT

Her kan du skrive hva som
helst om deg selv. Her kan
du skrive hva som helst
om deg selv. Håper dere
liker designet.

KATEGORIER
ARKIV
hits