Ja, for snart to uker siden var det jo Oscar-utdelingen som gikk av stabelen. Jeg satt som vanlig spent og ventet til klokken skulle slå 02:30 så hele festen kunne begynne. Kjæresten min ble (gledelig) tvunget til å se med meg, og det som fulgte var en ganske slitsom skoledag, men det var så absolutt verdt det.

Jeg tenkte i den anledning å skrive ned hvem som gikk av med de gjeveste prisene, men også hvem jeg synes burde vunnet!

Here we go:

Beste skuespiller

Vinner: Eddie Redmayne

Burde vunnet: Redmayne's rolle i The Theory of Everything var rørende, og jeg ble genuint glad på skuespillerens vegne når han vant prisen, men for meg var det faktisk ingen tvil og hvilken skuespiller som ble snytt for en Oscar i år, nemlig Jake Gyllenhaal i Nightcrawler. De som har sett filmen, forstår hva jeg mener, for at denne mannen ikke en gang ble nominert er merkelig. Gyllenhaal har etter min (og mange andres) mening klart å gjenskape en av de mest ikoniske psykopatene side Taxi Driver, og det er for meg da ganske trist at han ikke fikk den rosen han fortjente. I tillegg holdt jeg en liten knapp på Steve Carell i Foxcatcher.

Best skuespillerinne

Vinner: Julianne Moore

Burde vunnet: En av mine store favorittfilmer var ikke nominert i noen andre kategorier enn denne, nemlig Gone Girl. Det var derfor en skuffelse at Rosamund Pike som var fabelaktig i rollen som Amy, ikke gikk av med den ene prisen filmen kunne smykke seg meg. Julianne Moore var troverdig nok i Still Alice, men det var Pike sin rolle som virkelig gjorde at jeg fikk vondt i magen.

Beste mannlige birolle

Vinner: J.K. Simmons

Burde vunnet: Denne var vel fortjent, for Whiplash var også en av mine favoritter i år. Simmons var intet annet enn råtøff å se på skjermen, og hadde også en av kveldens beste takketaler! "Call your mom and dad", Well done, J.K, well done.

Beste kvinnelige birolle

Vinner: Patricia Arquette

Burde vunnet: Her hadde jeg faktisk ingen sterk visjon om hvem som burde vunnet, og det var egentlig ganske likegyldig, men gratulerer til Arquette!

Beste originalmanus

Vinner: Birdman

Burde vunnet: En av mine kjære favoritter, Nightcrawler burde ha vunnet her, men at Birdman vant var ingen overraskelse. Den kjappe dialogen og gode koreografien gjorde den til en ganske sikker vinner.

Beste adapterte manus

Vinner: The Imitation Game

Burde vunnet: Morten Tyldum  fikk sin film The Imitation Game nominert hele 8 ganger, men stakk kun av med en statuette, og da var det kanskje fint at den vant denne prisen, selv om jeg heiet på Nightcrawler.

Beste film

Vinner: Birdman

Burde vunnet: Jeg forstår at Birdman og Boyhood var de store favorittene i år pga. tekniske ferdigheter, men min knapp lå på Whiplash eller Foxcatcher, selv om jeg aller helst skulle ønske Gone Girl befant seg i denne kategorien. Jeg liker disse filmene ekstra godt nettop fordi de har en historie som gir deg vondt i magen lenge etter at filmen er ferdig, og det er derfor en film burde vinne, ikke fordi den er laget på 12 år eller kun har 16 synlige kutt i seg.

Beste regi

Vinner: Birdman

Burde vunnet: Birdman var faktisk en verdig vinner her, men ble også overrasket over at Boyhood ikke vant. Jaja.

Hei, kjære lesere. Jeg trenger deres hjelp til hvilke filmer/serier jeg skal skrive om!

Har dere noe anbefalinger så kan dere enten kommentere her, kontakte meg på Facebook, eller sende meg en mail på: mirielle96@hotmail.com.
Jeg håper jeg får inn noen tips, vil jo gjerne vite hva dere vil lese om, eller om dere rett og slett bare vil at jeg skal finne det selv.

Til neste gang, xox

I 2015 er jo jeg som 96'er russ, så her er da navnet på min russegruppe (meg i midten). Passer jo ganske bra siden jeg er så filminteressert!

 

Hei, kjære lesere. Jeg trenger deres hjelp til hvilke filmer/serier jeg skal skrive om!

Har dere noe anbefalinger så kan dere enten kommentere her, kontakte meg på Facebook, eller sende meg en mail på: mirielle96@hotmail.com.
Jeg håper jeg får inn noen tips, vil jo gjerne vite hva dere vil lese om, eller om dere rett og slett bare vil at jeg skal finne det selv.

Til neste gang, xox

I 2015 er jo jeg som 96'er russ, så her er da navnet på min russegruppe (meg i midten). Passer jo ganske bra siden jeg er så filminteressert!

 

The Spectacular Now

Enda en romantisk komedie som jeg både gråt og lo med (mest gråt), men også en jeg kunne kjenne meg igjen i. Denne representerte ekte ung kjærlighet for min del, og mye av handlingen i filmen var veldig realistisk. Det var i denne filmen jeg begynte å få sansen for Miles Teller, og forsåvidt Shailene Woodley, og så at det er mye håp for fremtidens skuespillere.

Dallas Buyers Club

Denne filmen som skaffet skuespillerne sine hele to Oscarer, hvis jeg ikke allerede hadde fått det etter Mud, gav den meg ny tror på hunken Matthew McConaghey, som vi ellers bare kjenner fra dybdeløse romantiske komedier. Etter en lang pause fra skuespillerkarrieren kom også Jared Leto inni rampelyset igjen, og sammen ble dette en fabelaktig film full av såre og råtøffe øyeblikk.

 

The Wolf of Wallstreet

Martin Scorsese må ha en spesiell plass i plass i hjertet sitt for DiCaprio, og tross at denne filmen (overraskende nok) ikke skaffet skuespilleren en Oscar, var den 3timer lange filmen en fryd og se på. Jeg både lo meg ihjel og måpte i beundring og vantro. Jeg tror nok også at grunnen til at DiCaprio gikk fra prisutdelingen uten en statuette, var at alle vet at  neste år vil han komme ut med en enda større og bedre rolleprestasjon, enn den forrige. Jeg krysser fingrene for deg, Leo!

 

The Fault in Our Stars

Jada, jeg dro på kino for å se denne film adapsjonen av en bok jeg kun orket å lese 30 sider av, og jada, jeg gråt litt. Men når du presser både kreft, ung kjærlighet, en blind bestevenn og en falsk begravelse inn i en og samme film, kan man ikke unngå at dette ble en suppe av sentimentalitet. Jeg sier ikke at filmen var god av den grunn, jeg gråter tross alt av "bruk bilbelte"-reklamer, men å se to ungdommer bruke en hel film på å snakke som et eldre ektepar før vi til slutt får vite at alle du elsker, kommer til å dø, var bortkastet tid.

Gone Girl

David Fincher gjør det igjen! Jeg brukte hele sommeren på å lese meg gjennom denne boken, ved samme navn, før jeg skulle se filmen som hadde premiere i oktober. Jeg hadde gledet meg som en liten jente til å få se dette mesterstykket, og skuffet ble jeg absolutt ikke. Filmen er så tro til boken at den kunne risikere å bli for forutsigbar, men jeg satt ikke stille i et sekund under den 2- og en halv times lange filmen. Jeg ber alle om å se filmen som for meg var 2014s beste. Tipp topp tommel opp!

Deliver Us from Evil

Nok en skrekkfilm, men på langt nær så trutt og teit som Annabelle. Denne var faktisk guffen, og gav meg frysninger. I bunn og grunn er jeg ikke så stor fan av eksorsisme filmer, men denne fungerte overraskende bra. En god historie som ble backet opp av god lyd og fine skrekkelementer, gjorde Deliver Us from Evil, til en av mine favoritt grøssere i år.

Enemy

Jake Gyllenhaal vil alltid være en skuespiller jeg holder øynene åpne for, og i denne litt ukjente filmen så jobber han overraskende bra med overraskende lite. Jeg synes rett og slett hele denne filmen virket utrolig merkelig ved første øyekast, men når jeg faktisk forstod den ble den til en av de mest underlige, men interessante filmene jeg har sett.

Boyhood

Sjarmerende, morsom og selvfølgelig et helt utrolig prosjekt, men ikke mer enn det. Boyhood tok 13 år å lage, og jeg beundrer regissøren for idéen. Det er ingen store konflikter eller utfordringer karakterene står ovenfor, men filmen viser en ung gutts oppvekst på en realistisk måte. Jeg som selv er født på 90-tallet fikk et lite glimt av min egen barndom fra denne filmen.

Jeg har jo vært borte lenge nok til å ha sett et par gode (og dårlige) filmer (og serier) fra året 2013 og 14, så jeg tenkte jeg skulle dele de med dere! Jeg er stadig inne på IMDB.com og skriver ned filmer på notatene på telefonen min som jeg vil se, og når jeg har sett de huker jeg av. Dette har ført til mange skuffende filmopplevelser, men også mange utrolige. Her er et lite knippe:

 

Carrie

Vel, det har blitt laget titalls med Carrie-remaker, og den neste blir bare dårligere enn den forrige. Denne var altså, intet unntak. Jeg skal ikke si at jeg er ekspert på Stephen King-historien, men jeg vet nok om filmene til å si at dette neppe blir en klassiker.

Insidious 2

Det vil alltid være et stort press på oppfølgere, noe denne filmen dessverre bukket under for. Underholdende var den, men jeg savnet den vonde klumpen i magen fra den først som kom i 2010. Når du er stor fan av den første filmen, kan oppfølgere alltid skuffe litt, noe Insidious gjorde. Men jeg mistet ikke håpet av den grunn! Det kommer nemlig en treer i 2015, og jeg venter i spenning.

 

Her

Spike Jonze vil nok aldri skuffe meg, og det gjorde han heller ikke med Her, som vant en Oscar for beste manus! Hovedrollene Pheonix og Johansson presterte godt, og gav meg en skikkelig feelgood-film som fikk meg til å gråte litt på slutten. Definitivt en annerledes romanse, men verdt å få med seg hvis du har sansen for vakre bilder kombinert med søt musikk.

 

Gravity

Vel, det skulle bare mangle at jeg hadde fått med meg filmen som stakk av med flest Oscarer i 2013, nemlig Gravity! Denne var jo selvfølgelig visuelt sett, helt utrolig, og George Clooney blir aldri feil det heller. Når det kom til følelsen jeg satt igjen med etterpå, var det egentlig mest svimmelhet. Så blir du lett sjøsyk er ikke dette filmen for deg.

The Conjuring

2013 har vært et godt år for skrekkfilmer, som jeg også har et kjært forhold til. The Conjuring gav oss et godt bidrag til de nyere skrekkfilmene (som kvaliteten forøvrig synker i), men nådde ikke helt opp hos meg. Nå er riktig nok jeg ikke den enkleste å skremme, men jeg skulle ønske de utnyttet de skumleste/ekleste scenene litt mer (som når vi ser et par dinglene føtter bak en av hovedrollene). Ellers var det et fint lite skremsel.

 

Prisoners

Dette var definitivt høydepunktet for mitt filmår i 2013. Jeg hadde gledet meg til denne lenge, og den skuffet ikke. Jeg satt på kanten av setet gjennom de 153 minuttene, og hadde en vond klump i magen når jeg kom ut av kinosalen. Jeg har ikke barn selv, men jeg ble virkelig revet med i hvordan det må være å oppleve at et barn blir borte fra familien. Jeg har allerede sett denne tre ganger, og flere skal det bli. Wow, er alt jeg har å si!

 

About Time

Av alle romantiske komedier jeg har sett de siste årene vil denne definitivt være en favoritt. Jeg så den en regntung søndag alene i sengen, og både lo og gråt fra første stund. Et både ekte og surrealistisk syn på det å finne kjærligheten, som virkelig nådde frem til ihvertfall 17-årige, og håpløst forelskede meg.

 

August: Osage County

Som feminist var det godt å se en film med sterke kvinnelige hovedroller, etter at filmer som The Wolf of Wallstreet og American Hustle kom på ca. samme tidspunkt. Selv om denne filmen fikk blandede kritikker, synes nå jeg at den ble et veldig vakkert portrett av kvinner i en "kjerne"-familie. Spesielt Meryl Streep utmerket seg i en litt annerledes rolle, og selvfølgelig var Julia Roberts som vanlig helt strålende.

 

Top of the Lake

Jeg tok med serier i dette innlegget kun for å skrive om denne serien. Fra første stund ble jeg møtt med vakre bilder fra New Zealand, og godt skuespill fra relativt ukjente ansikter (sett bort i fra Elisabeth Moss og Holly Hunter, da). Dette var en serie som gav meg frysninger og som jeg ikke klarte å legge vekk. Det var trist å få høre at den kun var en miniserie som det kun kommer en sesong av, for denne kunne jeg gjerne hatt flere timer med. Anbefaler denne på det sterkeste om du like krim med dybde.

Wow, dette var lenge siden!

Jeg har nok ingen annen unnskyldning enn at jeg går på skole, har jobb og må gjøre andre ting som en 17-åring må gjøre. Men nå er jeg forhåpentligvis tilbake for (nesten) fullt, og skal snart anbefale litt film for dere!

Til neste gang, xoxo

Okei, dette er en serie jeg har skrevet bittelitt om før, men som jeg føler fortjener enda mer annerkjennelse enn det den har fått.

Sesong 1 og 2 gikk som det suste, og nå har endelig sesong 3 kommet. (Du kan se den på HBO Nordic.)

Jeg snakker selvfølgelig om...

GIRLS!

Jeg kan virkelig ikke beskrive hvor mye denne serien betyr for meg. Jeg vet at de fleste jenter der ute forguder Gossip Girl eller Sex and the City, men jeg kan virkelig ikke sitte og fore meg selv opp på jenter som er polerte fra topp til tå og det største problemet de har er en sprukken negl.

Girls er serien for deg som kan kjenne deg igjen i dager fylt med iskrem, stygt hår, valker og dumme gutter.

Hovedpersonen Hannah, spilt av Lena Dunham, som har skapt dette herlige kalaset, er en forvirret jente i 20-åra som bor i New York sammen med sine tre bestevenninner, Marnie, Jessa og Shoshanna. Sammen støter de på forskjellige problemer, som det å være jomfru, lei av kjæresten sin, forelsket i en som kommer og går som han vil og det og ikke ville vokse opp.

Jeg vet at bare ved å se på navnet på serien, vil enhver gutt skygge banen, men da vil jeg bare si at der gjør dere en stor feil. Her har dere muligheten til å se hva som foregår inne i hodet vårt, gutter. De store mysteriene kan bli oppklart, så ikke la serien Girls skremme dere. Dere kan gå glipp av noe stort.

Det er ikke en søndag i verden som ikke passer perfekt til en liten halvtime med litt snop og hjerteskjærende, humoristisk jentekos. Jeg vet ihvertfall at jeg lengter etter å se sesong 1 og 2 igjen med noen som ennå ikke har oppdaget dette fantastiske universet.

Så hvis du ennå ikke er overbevist om at dette er serien for deg, så anbefaler jeg å sjekke ut traileren for sesong 1:

 

TRUE DETECTIVE (SERIE)(!!)

http://www.imdb.com/title/tt2356777/?ref_=nv_sr_3



AMERICAN HUSTLE(!!)

http://www.imdb.com/title/tt1800241/?ref_=nv_sr_1



HOURS

http://www.imdb.com/title/tt2094018/?ref_=nv_sr_1


AHI VA EL DIABLO

http://www.imdb.com/title/tt2107648/?ref_=nv_sr_1



FADING GIGOLO

http://www.imdb.com/title/tt2258345/?ref_=nv_sr_1



DELIVERY MAN

http://www.imdb.com/title/tt2387559/?ref_=nv_sr_1


A CASE OF YOU

http://www.imdb.com/title/tt1817081/?ref_=nv_sr_1



TRACKS

http://www.imdb.com/title/tt2167266/?ref_=nv_sr_1



RAZE

http://www.imdb.com/title/tt2111392/?ref_=nv_sr_1



HER(!!)

http://www.imdb.com/title/tt1798709/?ref_=nv_sr_1

NYMPHOMANIAC

http://www.imdb.com/title/tt1937390/?ref_=nv_sr_1



Å gud, året 2013/2014 har vært og blir to fantastiske filmår. Siden jeg nå allerede har sett både den nye Hobbiten og Hunger Games, så tenkte jeg å sette opp en liten liste over filmer du kanskje ikke har fått med deg. Jeg ikke har sett noen av de, men håper så inderlig jeg får gjort det. Dette innlegget blir i to deler, ettersom det selvfølgelig er masse å glede seg til.

THE SECRET LIFE OF WALTER MITTY

http://www.imdb.com/title/tt0359950/?ref_=nv_sr_1



FILTH

http://www.imdb.com/title/tt1450321/?ref_=nv_sr_1




PRISONERS(!!)

http://www.imdb.com/title/tt1392214/?ref_=nv_sr_1

THE COUNSELOR

http://www.imdb.com/title/tt2193215/?ref_=nv_sr_1



12 YEARS A SLAVE

http://www.imdb.com/title/tt2024544/?ref_=nv_sr_1



INSIDE LLEWYN DAVIS

http://www.imdb.com/title/tt2042568/?ref_=nv_sr_1



KILL YOUR DARLINGS

http://www.imdb.com/title/tt1311071/?ref_=nv_sr_1



DALLAS BUYERS CLUB(!!)

http://www.imdb.com/title/tt0790636/?ref_=nv_sr_1



THE WOLF OF WALLSTREET

http://www.imdb.com/title/tt0993846/?ref_=nv_sr_1



LABOR DAY(!!)

http://www.imdb.com/title/tt1967545/?ref_=nv_sr_1

(De med to ekstra utropstegn på slutten er nok de jeg ser mest frem til. Håper dere gleder dere like mye som meg!)

Nå er det jo en god stund siden jeg har kommet ut med en ny serieanbefaling, og jeg har jo fått utvidet serietittingen mitt litt siden den gang. Så her er noen serier du kan kose deg med i høstkulden, hvis du ikke allerede har fått de med deg.

1. BREAKING BAD

Hvis du ikke allerede har fått med deg serien om kjemilæreren som får lungekreft og bestemmer seg for å produsere metamfetamin for å etterlate seg penger til familien, så er dette garantert en serieperle du må få med deg. Den har fått utrolig mye skryt fra kritikerne for å være den beste dramaserien i 2013, og hovedrollen Bryan Cranston som spiller Walter White i serien har tilogmed fått tilsendt personlig brev fra Anthony Hopkins, med skryt for sine skuespillerprestasjoner.

Altså, dette er en utrolig komisk, dramatisk og actionfylt serie med hele fem sesonger du kan glede deg over.

2. ORANGE IS THE NEW BLACK

Jeg kan virkelig ikke forklare for mye jeg klør etter å få sett sesong to av denne serien som skal komme ut i 2014. Jeg har virkelig ikke sett maken til skuespillerprestasjoner fra så relativt ukjente skuespillere før, og noe som gjør det enda bedre er at den setter damene i lederstolen. Jeg har også lagt merke til en interessant endring i seriemarkede de siste årene, der de har gjort hovedrollene til såkalte "anti-helter", som i Dexter, Breaking Bad, Weeds og nå OITNB. Du heier ikke lenger på superheltene, myndighetene eller politiet, nå er det seriemorderen, fengselsfuglene og dopsmuglerne du heier på.

Ihvertfall, denne serien fikk meg til å le og gråte om hverandre, spesielt fordi den ofte gjør det best på den dramatiske delen, men hele tiden med en humoristisk undertone. Dette er en serie for deg som heier på damene, og ønsker rå humor om et følelsesladd tema. 



3. AMERICAN HORROR STORY

Årets store horrorserie er nå tilbake med sin tredje sesiong, Coven, oghittil har serien ikke dabbet av fra tidligere sesonger, The Murder House og Asylum. I seg selv, synes ikke jeg serien er hårreisende, og det skumleste er nok introen. Men, seongene vil fortsatt være et godt tidsofrdriv, med gode skuespillere, hvis du vil ha noe annet enn Gossip Girl og True Blood. 



4. NEW GIRL

Selvfølgelig må jeg ha med en søt og sjarmerende komiserie på denne lista. En nysingel, sårbar, sangfugl ved navn Jess flytter inn med tre single gutter, hva kan gå galt(rett)?

New Girl har kanskje ikke dybde og fantastiske skuespillerprestasjoner, men den er underholdende, enkel og lett å fordøye. Zooey Deschanel er til å spise opp i denne serien, men kan til tider bli et irriterende midtpunkt. Definitivt noe du kan slappe av med på en søndag når du ikke vil fordøye serier som Breaking Bad eller Sherlock Holmes.



5. SHERLOCK

Min lille serieperle. Med bare 7 episoder i sine to sesonger, vil Sherlcok ihvertfall ikke være enkel å sovne til. Benedict Cumberbatch portretterer en nyskapende Sherlcok Holmes i det 21-århundrets London, med Martin Freeman som Dr. Watson. Vittig, klok og spenningsfylt serie som vil få deg til å elske(hate) Sherlcok Holmes. 

Håper noen av de faller i smak!



«Sprengeren» er en svensk thriller som holder spenningen gående i hele 123 minutter, men den kan dra deg litt for ofte tilbake til skolebenken med vanskelig og kjedelig journalistikksnakk.

Vi møter Annika Bengtzon, en viljesterk og rappkjefta journalist som akkurat har blitt ansatt som kriminalsjef i bladet «Kveldspressen». Med motgang fra kollegaer og et privatliv som er på randen til å bli overkjørt av Annikas engasjement for jobben, følger vi henne når hun står ovenfor sin største utfordring som journalist hittil.

Arbeidsdagene for de ansatte på «Kveldspressen» når nye høyder når Victoriastadion blir bombet i filler av en ukjent sprenger, og det blir snart oppdaget et lik i ruinene. Liket viser seg å være den ansvarlige for De Olympiske Leker, Christina Furhage, og OL-drømmen til Sverige ligger i ruiner.

I denne filmen får vi vite om Annika vil klare å beholde både jobben og familien, og hvilke andre mysterier lurer seg bak julestemningen i Stockholm?

Sov godt

Denne filmen er god i de fleste scener, men det kan være en god idé å få nok søvn natten før du skal se «Sprengeren». For mange minutter på møterommet på «Kveldspressen» gjør at det blir vanskelig å holde øyelokkene åpne til tider, og det at de rett og slett har for realistisk manus på enkelte scener gjør at dette virker mer som en dokumentar enn en spillefilm.

Mørke og nære bilder gjør seg godt på filmer som denne, men det er også noe som kan være irriterende hvis du ikke ser den med gardinene trukket for.



Måpende spenning

Filmen skal derimot få skryt for at den er fylt med eksplosiv spenning, som vil gjøre deg både overrasket, provosert, trist og spent, og Annikas kollegaer vil nok gjøre at du skulle ønske du kunne skyte en knyttneve gjennom kinolerretet av irritasjon.

Det som virkelig får denne filmen til å skinne er dens evne til å overraske. Den vil ofte ta pusten fra deg, og du vil antagelig sitte med munnen på vidt gap et par ganger i løpet av de 123 minuttene.

Mangler dybde

Jeg sliter i midlertidig med å forstå Annikas driv i jobben, og det faktum at hun er villig til å ofre familielivet for den. Det hadde gitt filmen en bedre dybde hvis familien hadde fått mere tid på lerretet, og slutten ville også gått mer inn på deg hvis vi hadde blitt bedre kjent med vår hovedrolle og hennes privatliv.

Feier gulvet med de andre

Helena Bergström, som har rollen som Annika, spiller godt og troverdig, og det samme gjør hennes mann og to barn. At Bergström klarer å gi karakteren en personlighet som vi både heier på og forakter, gjør henne som skapt for rollen. Resten av skuespillerprestasjonene er gode på å skape irriterende roller som gir Annika motgang, men holder ikke mål når det virkelig tar seg opp på spenningsfronten. Det holdes oppe på de mest kjedelige epokene bak et skrivebord på «Kveldspressen», men når spenningen står på som verst er det hovedrollen Annika, som feier gulvet med de andre.

Regissør Colin Nutley, som er gift med hovedrollen, gjorde et godt valg med å sette kona i spissen.

Dette er filmen for deg med god tid og et våkent sinn. Du vil ikke bli skuffet hvis du er glad i mysterier med en overraskende vending, og har sansen for en sterk, kvinnelig hovedrolle.

Dette var en av mine absolutt favoritter som liten jente, og det er den fortsatt. Jeg er ikke den største fanen av animsjonsfilmer osv. men denne treffer meg midt i hjerterota hver gang. Så her skal dere få anmeldelsen av The Iron Giant (Gutten og Jernkjempen) fra 1999, regissert av Brad Bird.

Vår historie holder til i den lille byen Rockwell i 1975, men starter i verdensrommet. Et merkelig form for fremmedlegeme styrter ned mot jorden og lander i havet, der en stakkars fiskermann overlever en kraftig storm og forteller at midt i alt kaoset så han en stor jernkjempe.
Vi blir så kjent med en ung gutt ved navn Hogarth Hughes (stemme av Eli Marienthal), som bor alene med sin mor Annie Hughes (stemme av Jennifer Anistons). Han er en livlig gutt som liker å ta med seg (ville) kjæledyr hjem, og er som gutter flest, men han er også den eneste som tror på fiskerens historie, og er fast bestemt på å komme til bunns i dette.

En kveld jobber Annie kveldsvakt og Hogarth blir sittende hjemme alene. Noen lyder utenfra vekker eventyrlysten hans i håp om at det kanskje er det fiskeren pratet om. Han begir seg ut i skogen for å dra på oppdagelsesferd, og der får han seg en bokstavelig talt stor overraskelse. Den store overraskelsen viser seg å være en jernkjempe fra rommet som elsker å spise metall. Men ryktene går fort i Rockwell, og snart får regjeringen ferten i historien og er på jakt etter jernkjempen og ønsker å bruke han som atomvåpen.

Vi får snart vite at jernkjempen ikke bare er en fantastisk lekekamerat for Hogarth, men også (dessverre) et dødelig våpen. Dette gjør at den store hemmeligheten blir vanskeligere å holde skjult fra regjeringen og den lille byen. Det er ikke lenger bare Hogarth som står i fare for å miste sin nye bestevenn, men den tidligere så rolige byen Rockwell's trygghet vakler når en statlig agent oppdager jernkjempen og overtaler forsvaret til å ødelegge han.

Denne filmen er ikke bare fantastisk animert, med godt stemmeskuespill og med søt humor, den har også en uimotståelig sjarm for både store og små. Hogarth er en livlig og morsom hovedrolle, og du kan ikke la vær å bli forelsket i jernkjempens klumsete og varme kjærlighet for alt som lever på jorden. Filmen holder spenningen oppe hele veien og setter ingen stopper for vakre, morsomme og actionfylte filmøyeblikk. Det at den er snart 15 år gammel, gjør at jeg vil tørre å kalle den en klassiker.

Filmen er basert på boken The Iron Man, som gjør en god jobb i å lære små barn om livet, krig, heltemot og døden. Jeg vil også sitere et spørsmål som ble stilt i anmeldelsen av filmen på Filmweb.no; "Hva ville skje hvis et våpen hadde sjel og valgte å ikke være et våpen?" For det er nettopp dette denne filmen og boken vil lære det yngre publikummet, selv om jeg må innrømme at jeg tar til tårer og blir like rørt selv som 16-åring hver gang jeg setter på denne filmen.

Vi får assosiasjoner til Superman, som denne gjernkjempen så gjerne vil være for Hogarth og byen. Jeg vil ikke røpe slutten, men jeg kan love deg at den ikke er lett å svelge, men det vil fortsatt være en film du vil se igjen, og igjen. Jeg kommer nok til å dra frem denne filmen til mine barn, ettersom jeg vil tørre å påstå at (for meg) er dette den beste superheltfilmen du kan få.

Dette ble kanskje en litt forvirrende anmeldelse, men alt i alt handler filmen om et vakkert vennskap som ikke kommer til å gå i min glemmebok, noen gang.

 Tenkte at jeg skulle lage en liten liste over 5 serier alle burde ha fått meg seg (og som jeg elsker)!

1. DEXTER 

Dette er en serie jeg har elsket siden første episode i sesong 1, til siste episode i sesong 7, og jeg venter spent på at sesong 8 skal starte i juni! Anbefaler alle som liker litt krim, følelser og spenning, med et lite hint av svart humor, å gi denne serien en sjanse. Den vil ikke skuffe.

2. MISFITS

Misfits er absolutt en av mine favorittserier, hvis ikke den aller beste. Hvis du liker britisk aksent, masse humor, en god story, superkrefter og fantastiske karakterer er dette noe for deg. Jeg tror ikke jeg unner noen å gå glipp av denne serien, sånn helt seriøst.

3. GIRLS

Hvis du er drittlei Gossip Girl og serier der jentene er polerte og symetriske til tåspissene, da er serien Girls noe for deg. Det er kanskje ikke en veldig maskulin serie, som du sikkert hører på navnet, men det er absolutt serien som du kan sitte og proppe i deg ostepop til uten å få dårlig samvittighet.

4.  GREY'S ANATOMY

Selvfølgelig måtte jeg inkludere Grey's anatomy i dette innlegget. Hvilken jente har vel ikke grått seg gjennom minst 10 episoder av denne serien om livet og arbeidsdagene til legene ved Seattle Grace Hospital. Denne serien har gitt meg lyst til å bli lege minst 100 ganger, tross mine utrolig dårlige mattekarakterer, og jeg anbefaler den for alle som elsker litt drama i hverdagen.

 5. SKINS

//Generasjon 2. 

Jeg husker fortsatt dagen jeg begynte på min første episode av Skins (OG DA MENER JEG DEN BRITISKE VERSJONEN, IKKE DEN AMERIKANSKE), og jeg hadde virkelig ingen anelse om hvor emosjonell min opplevelse med Skins skulle bli, haha. Jeg har ikke sett hele sesong 5, og vet heller ikke om det er en sesong 6, ettersom jeg virkelig ikke fikk sansen for den nyeste generasjonen. Men begge generasjonene fra sesong 1, 2, 3 og 4 er fantastiske. Dette er en perfekt serie for ungdom og unge voksne, fylt med kjærlighet, dramatikk og humor.

 

Nå har jeg akkurat sett dramaet Eden, fra 2012, med Jamie Chung og Matt O'Leary i hovedrollene.

Eden er historien om en ung koreansk-amerikansk jente som blir kidnappet og tvunget ut i prostitusjon av menneskehandlere. Hun begynner å samarbeide med de som har kidnappet  henne, i kamp om å overleve. Hun danner også et vennskap med en av de andre jentene som er i samme situasjon, men ingenting er sikkert når du aldri kan være trygg.

Eden for meg var en utrolig sterk historie som backes opp av enda sterkere skuespill. Jamie Chung spiller troverdig en redd og forvirret jente fanget i situasjonen sin, og Matt O'Leary portretterer en narkotikamisbruker og hallik godt. Jeg likte hvordan det først virket som Eden og venninnen hennes skulle kjempe sammen mot situsjonen, men det viser seg snart at dette ikke er tilfelle.

Både filmvinkler, musikkbruk og fargetoner klarer å skildre et skittent og utrygt miljø godt. Og viser oss en verden vi ikke ser så mye av, siden den ligger så godt skjult. Jeg blir nesten skremt av å se disse jentene som blir misbrukt, utvikle seg til kalde maskiner etterhvert som tiden går, og ingen klarer å unslippe overgripernes gjerngrep.

Enda det virker som Eden skal falle i den samme fellen som de andre jentene, ser man fortsatt spor av den menneskelige og redde jenta som fortsatt gjemmer seg i henne.

Jeg vil gi denne filmen en ren 5'er.  Det er skremmende å vite at dette er ting som skjer ute i den virkelige verden, og jeg føler at dette er viktig film å se for alle, så sjekk ut traileren!

Hei! Jeg har litt tid nå før jeg skal sette meg ned med prøvelesningen igjen, så jeg tenkte jeg skulle annmelde en ny serie jeg har sett på, ved navn "My Mad Fat Diary".

Jeg ble tipset om serien i denne artikkelen på P3.no: http://p3.no/filmpolitiet/2013/03/tre-damer-du-kommer-til-a-elske/
Når jeg så hva som var skrevet om serien og at det var kanalen E4 som presenterte den, ble jeg umiddelbart interessert. Jeg har jo tidligere blitt helt forelsket i E4's serier som Skins og Misfits, så jeg tenkte, hvorfor ikke?

Dette ble et valg jeg absolutt ikke kom til å angre på.

Året er 1996, og i en liten by i England har 16 år gamle og overvektige Rae(Raechel), akkurat sluppet fri fra et mentalsykehus hun har tilbrakt 4 måneder i. Hun skriver dagbok og går fortsatt i terapi hos Kester, en litt spesiell med god psykolog. Når hun endelig er ute igjen, gjenopptar hun et gammelt vennskap med Chloe som introduserer henne for sine venner igjen, Chop, Archie, Finn og Izzy, alle uvitende om Rae's psykiske situasjon.

Men dette er absolutt ikke en serie om bare dårlig selvtillitt, selvskading og mobbing, tvert imot. Rae skribler i vei i dagboken om gutter, sex og forholdet til seg selv og vennene sine. Med sin mørke og hysteriske humor finner hun en måte å takle hverdagen på med sin vanskelige mor som akkurat har funnet seg en ulovlig immigrant som elsker, sine nye, kule venner og trangen til å fråtse. 

 

Det tar ikke lang tid før Rae forelsker seg i en i vennegjengen, og vi følger henne i flere håpløse romanser som viser seg å være mer enn hun selv trodde. Vi får også møte noen av de hun knyttet bånd med på mentalsykehuset, blant annet lille Tix som har spiseforstyrrelser og angst.

Når det kommer til filming, lyd og spesialeffekter, kan jeg ikke si noe annet enn fantastisk. Hverdagen til Rae er filmet ganske grått, noe som gir det en veldig realistisk og sensitiv følelse. Både soundtracket som inneholder band som blant annet The Smiths og The Cure, og Rae's voiceover når hun skriver i dagboken gjør serien enda mer komplett og personlig. Spesialeffektene er utrolig humoristiske ettersom de har latt Rae styre showet ved å blant annet kunne skrible litt på skjermen innimellom. 

Jeg kan love deg at du ikke kan sitte igjennom hele sesongen av My Fat Diary uten å le, gråte eller bli sjokkert. Jeg kan også (nesten) love at du vil forelsket deg i Rae, og menneskene rundt henne, og du vil ikke angre på at du satte av tid til denne serien. 

Det er ikke så mye mer å si enn at jeg vil gi denne serien terningkast 6. Rett og slett, vel fortjent!

Hei, nå har jeg akkurat sett "We Need to Talk About Kevin", med mamma, og tenkte jeg skulle anmelde den! We Need to Talk About Kevin er en film fra 2011 basert på novellen av Lionel Shriver, ved samme navn. Filmen har Tilda Swinton, John C. Reilly og Ezra Miller i hovedrollen. En utrolig spennende sammensetning av skuespillere etter min mening. 

Filmen handler for det meste om Kevin's mor Eva, som i utgangspunktet aldri ville ha barn, men når hun blir unfanget med en gutt blir hun tvunget inn i morsrollen. Hennes førstefødte Kevin er ikke som andre gutter, og Eva sliter med å komme inn på sin egen sønn, i mens faren hans Franklin ikke viser noen tegn til problemer. Vi ser Eva i nåtiden som alene og ensom imens hun opplever traumer fra fortiden, og vi ser Eva sin fortid der vi får vite mer om hennes forhold til Kevin. Hele filmen bygger opp til det ultimate klimakset i slutten, og regissøren Lynne Ramsay legger hele tiden igjen spor som vi kan bruke til å nøste opp historien.

Ettersom jeg bare har lest noen få sider litt her og der i boka, så kan jeg ikke si noe om den, men jeg kan si at filmen er godt laget og med godt skuespill.

Det var rart å se John C. Reilly i en slik seriøs rolle, men på en merkelig måte funket han. Tilda Swinton spiller ikke uvanlig utrolig godt, og Ezra Miller klarer å portrettere en kald og følelsesløs gutt veldig bra. Du kan risikere å bli forvirret i begynnelsen av filmen, ettersom de hopper mye mellom fortid og nåtid, men det gjevner seg ut etter hvert.

Jeg vet ikke helt om jeg skal få sympati med denne slitne og oppgitte moren Eva fremstår som, eller den usympatiske lille gutten Kevin er. Det viser seg fort at Eva nærmest forakter sin egen sønn, noe som Kevin legger godt merke til. Det monsteret Kevin fremstår som er kanskje noe han har vært helt siden han lå i magen til sin mor, eller er dette noe han har utviklet seg til å bli ettersom hans egen mor gir tydelig tegn på at hun lengter tilbake til tiden før hun fikk han?

Det er mange spørsmål i denne filmen du egentlig aldri får svar på, noe som gir deg lyst til å lese boken. Jeg får også følelsen av at Eva er den misforståtte, og er den eneste som ser hvem Kevin virkelig er.

Når det gjelder filmvinkler og redigeringen, er dette gjort på en utrolig god måte. Du kan føle distansen mellom karakteren selv om de sitter rett ved hverandre. Du kjenner også irritasjonen og spenningen i tilværelsen ved fine nærbilder og god bruk av musikk og lydeffekter. Fargene står i god stil til dette, og gjør at hele filmen rett og slett virker ekkel (ikke nødvendigvis en dårlig ting).

Det er vanskelig å si at denne filmen ikke er ubehagelig samtidig som du ikke kommer til å angre på at du har sett den. Hele filmen er like uforutsigbar som Kevin selv, og det er definitivt en av de bedre filmene fra 2011. Det blir vanskelig å se på Ezra Miller som et ordentlig menneske, etter dette.

Jeg vil gi filmen en sterk 5'er. Ingenting mer å si på det.

Sjekk ut traileren:

Hei! Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om min opplevelse med den nyeste Silent Hill filmen, Silent Hill: Revelation!

 
Hvis du har sett den første Silent Hill filmen fra 2006, så kjenner du plottet ganske greit. Og jeg vil vel tippe mange har prøvd ut noen av spillene også. Silent Hill filmen ble jo laget basert på spillet, og selv om jeg ikke har prøvd det selv, så ble jeg ikke så mektig imponert over filmen heller. En spennende historie, som ble litt dårlig utført. 

I den nye Silent Hill filmen derimot, er plottet mye tynnere. Nå har altså Heather (spilt av Adelaide Clemens) blitt en voksen jente, og bor sammen med sin far (spilt av Sean Bean). De flytter fra sted til sted med nye navn i frykt for at Silent Hill-marerittet skal ta dem igjen, etter at moren til Heather ble fanget der når hun måtte redde datteren i den første filmen. Heather var alt for liten til å huske marerittet hun gikk gjennom med moren sin, og faren forteller henne at moren døde i en bilulykke. Heather plages stadig av drømmer om Silent Hill, og forstår ikke hvorfor dette navnet hjemsøker henne.

 

Hun har akkurat begynt på ny skole da faren blir kidnappet av mørke voktere fra Silent Hill, og blir tvunget til å gjenoppleve fortiden ved å dra tilbake for å redde faren. Hun får hjelp av en kjekkas som også er ny i byen, Vincent (spilt av Kit Harington), og sammen drar de tilbake til Silent Hill.

Jeg hadde ikke så alt for høye forhåpninger til denne filmen, ettersom den forrige var såpass skuffende. Når det gjelder plott og skuespill, er jeg skuffet. Et greit, men ikke bra plott som de har klart å dra ut til de grader, kombineres med dårlig skuespill. Adelaide Clemens gjør meg ikke til en fan, og Sean Bean skuffer overraskende nok han også. I tillegg til det dårlige skuespillet er filmen full av klisjéer de kunne spart seg for, som forholdet mellom Heather og Vincent. Hvem i all verden hadde vel trodd at hun kom til å bli bergtatt av denne fransk-aktige kjekkasen som er like ny på skolen som henne?

En ting jeg derimot ble mektig imponert over er effektene, og hvor godt gjennomført de var. Både sminken og kulissene er godt laget, og når de befinner seg i Silent Hill-verdenen, er det hele filmet i en veldig rødlig tone med jordfarger, noe som gir det en enda skumlere følelse over seg. Alle monstrene og effektene generelt er virkelig eyecandy for en skrekkfilm-elsker. Soundtracket er også godt, og vi får høre flere velkjente toner fra den første filmen.

Når det er sagt kan jeg ikke være for hard mot denne filmen. Tross det dårlige skuespillet og alle klisjéene, får jeg virkelig vondt i hjertet av å se hvor alene Heather føler seg i drømmene sine, og når hun besøker Silent Hill.. Tross at hun får med seg Vincent på sin ferd for å redde faren, er hun ofte alene. Jeg kan virkelige føle på ensomheten, og det gjør at jeg kan overse skuespillet til en viss grad.

I tillegg  får vi møte kjente karakterer som Pyramid Head og de blinde sykepleierne igjen, dette er alltid moro når du har fulgt denne historien enten fra den forrige filmen, eller gjennom spillene.

Alt i alt vil jeg gi denne filmen en 3'er. Uten de gode effektene og ensomhets-følelsen filmen klarer å skape ville det nok vært en 2'er, men disse punktene er sterke nok til å overskygge litt.

Sjekk ut traileren:

- ▲ MIRIELLE

Hei! Nå har jeg akkuratt sett en film fra 2010, ved navn Norman. Hovedrollene var Ed Byrd (kjent fra serien Cougar Town), Emily VanCamp (kjent fra serien Revenge) og Richard Jenkins (kjent fra filmen The Visitor). Et interessant knippe med skuespillere. Jeg selv har jo alltid hatt sansen for Ed Byrd og Richard Jenkins, så å få se disse spille mot hverandre som far og sønn gledet jeg meg til.

 

Kort fortalt handler filmen om livet til Norman, en High-School student som later som han har kreft. Han må samtidig konfrontere problemer med sin nye kjæreste og hans døende far, imens han sliter med livet generelt etter morens bortgang.

Etter min mening var Norman en vakker og morsom film full av lyspunkter midt i alt det tragiske. Men til tider kunne ting være litt forvirrende. Utrolig godt skuespille av både Ed Byrd og Richard Jenkins. De skapte virkelig et troverdig far- og sønn forhold. Ed Byrd spiller også godt sammen med Emily VanCamp, men skuespillet til VanCamp kan virke litt for "søtt" noen ganger, og fremstår litt irriterende.

Ikke et minneverdig soundtrack, bortsett fra kanskje sangen Rabid Bits Of Time av Chad VanGaalen, som de brukte i traileren.

 

Alt i alt var dette er soleklar 5'er. Jeg både gråt og lo med karakterene, og jeg ble sittende igjen med en god men litt melankolsk følelse på slutten. Kanskje ikke den beste feelgood-filmen du kan se, men definitivt en film du kan slappe av med på en søndag.

Sjekk ut traileren!

- ▲ MIRIELLE

Er det en serie jeg rett og slett bare elsker, er det Face Off. Nei, ikke filmen med John Travolta og Nicolas Cage, men serien om spesialeffekt sminke!! Det er så utrolig kult å se alle de syke idèene noen av disse artistene på serien kommer opp med.

Får nesten lyst til å begynne med sånt selv, ettersom jeg elsker film og spesielt skrekkfilmer med kule monstere og god spesialeffekt sminke. Men, jeg er jo så utrolig dårlig til å tegne og håndarbeid generelt, så jeg tror jeg skal overlate slik til de som virkelig kan bruke hendene. Ha ha.

Dette er traileren til sesong 3. Jeg er nå på sesong 4, og anbefaler alle å ta en titt på serien.

- ▲ MIRIELLE